Familieforøkelse – Unødvendig Hysteri
Skrevet av: J.H. Lorentzen
Det finnes mye unødvendig hysteri ute å går blant gravide kvinner. De mest hysteriske omplasserer katten sin kun fordi at de venter baby. Kattens SOS har fått telefoner der folk har ringt og ønsker å finne nye hjem til kattene fordi fruen i huset er gravid. Dette er kanskje noe av det tristeste vi hører om. Å bli gravid og å vente en baby er en familieforøkelse, ikke en utskiftning av familie. Både katt og baby er en del av familien. La oss heller glede oss sammen med katten(e) og la dem ta del i det nye som skjer.
Toxoplasmose
Mange gravide er hysterisk redde for Toxoplasmose, derfor starter denne artikkelen med en liten forklaring på toxoplasmose for å vise hvor usannsynlig det er å få denne parasitten fra katt. Toxoplasmose er en parasitt som smitter gjennom munnen. De fleste som blir smittet i Norge får parasitten gjennom å spise rått kjøtt. Deretter kommer dårlig vaskete grønnsaker og frukt, samt svelging av infisert katteavføring.
Det er kun usmittede gravide kvinner som blir smittet av parasitten som kan påføre fosteret smitten. En person som allerede har hatt toxoplasmose vil aldri kunne påføre ett foster skade og er derfor immune. Over halvparten av voksne mennesker er allerede smittet, flesteparten ved at de har spist rått kjøtt, for eksempel ved at kjøttet var for lite stekt.
I Norge blir i underkant av to per tusen gravide smittet- altså 2 promille, og kun 20-30% av disse vil overføre smitten til fosteret. Man regner dessuten med at ca 1 % av unge utegående katter har smitten i seg. Som du selv sikkert skjønner etter å ha lest dette så er sjansene for å få Toxoplasmose via en katt svært usannsynlig.
Katten kan få i seg parasitten fra byttedyr eller ved å bli foret med rått kjøtt. Når den infiseres for første gang, sprer den store mengder occyster i sin avføring i cirka to uker. Hvis den blir infisert på ny, sprer den vanligvis ikke smitte, så gamle katter representerer vanligvis ingen fare. Katter som er inne hele tiden og hverken jager mus eller fugler eller spiser rått kjøtt, får ikke smitten.
Dermed er det svært unge, utegående katter som har fått smitten i seg for første gang gjennom å ha spist mus eller fugl med parasitten i seg, som er smittefarlige. Men de er bare smittet og gir fra seg smitte i 14 dager. Kattekassen bør tømmes daglig, da fersklagte egg ikke kan smitte før etter 48 timer og derfor er avføringen ikke farlig med det samme, for occystene trenger et døgn eller to på å modnes. Ett rent kattedo som skiftes hver dag er dermed helt trygt.
Den internasjonale Toxoplasmoseorganisasjonen uttaler at de aldri vil råde en gravid kvinne til å gi fra seg katten sin. De bruker mye tid på å forsikre kvinner om at det er svært usannsynlig at de vil få toxoplasmose fra katt. Vi forklarer at for å få toxoplasmose fra katt må du svelge infisert katteavføring.
Tre ulike historier om familieforøkelse
Men ikke alle er hysteriske. Denne artikkelen er ment for å vise glede, kjærlighet og håp når familien økes. I artikkelen møter vi tre kvinner, som alle har vært gravide og likevel hatt katten sammen med seg i hele graviditeten og selvsagt også i ettertid når barnet fødes.
Savn, negativ adferd, nye vennskap og ansvarlige eiere – en happy ending
Beate forteller at hun er vokst opp med katter, og i januar 2008 endte de opp med en liten rasekatt av typen Korat. Pusen ble en bortskjemt liten prins som hadde skremmende mange rettigheter i huset. I april fant Beate og hennes mann ut at de skulle ha baby.
Når jeg ble gravid ble jeg plutselig eksponert for informasjon om alt mellom himmel og jord av ting som kunne skade barnet. Det jeg merket meg på enkelte diskusjonsforumer var at mange oppfordret gravide til å kvitte seg med kattene etter et føre var prinsipp. Ikke bare kunne det være skadelig med hensyn til toxoplasmose, men det ville også kunne by på problemer når barnet var født i forhold til sjalusi.
Katter kunne legge seg over ansiktet til babyen, ble det sagt, og da kunne babyen bli kvalt. For meg var det helt absurd at noen mente at omplassering eller avliving av katt var en enkel løsning på et potensielt problem. Slik jeg så det så ville det naturlige være å ta den ekstra jobben det var å aldri la barnet og katten være alene sammen, og å sikre døren til barnerommet med en krok” forteller Beate.
Men det viste seg raskt at Beate sin katt faktisk var av den sjalu typen. Pus hadde savnet Beate veldig da hun var på sykehuset og sto hver dag ved døren og mjauet. ”Når jeg da endelig kommer hjem så har jeg med meg et merkelig lite vesen som skriker som besatt. Det var på en måte ikke slik han hadde sett det for seg tror jeg. Han ble helt satt ut, og snek seg langs gulvet som en sliten vaskefille», forteller Beate videre.
Beate tenkte at dette kom til å gå seg til etter hvert, men det ble dessverre bare verre og verre. En av grunnene til dette var at jenta, som fikk navnet Andrea, hadde en særdeles skingrende røst, som hun brukte mye. Et annet problem var at veldig mye av Beate og mannen sin oppmerksomhet ble viet til lille Andrea, og pusen måtte spille annenfiolin, en rolle han ikke hadde tenkt til å ta uten kamp. Det var også mye mer besøk hjemme hos dem enn det katten var vant til, og alle hadde en mening om hvor katten burde være for at barnet skulle være trygg. Det at så mange hysjet ham rundt gjorde ham også enda med usikker.
Negativ atferd hos katt har som regel en foranliggende grunn, og man har som ansvarlige eiere en plikt til å finne ut av dette». – Beate
Etter hvert som tiden gikk begynte Pus å vise aggresjon mot Andrea. Han kunne forsøke å gå til angrep på henne når hun lå og lekte på teppet, og det så ikke ut til at han var i modus for lek. «Jeg var jo alltid som et fysisk hinder mellom dem, men en dag hoppet han på jenta når hun satt på fanget til pappaen sin.
Resultatet ble en kjempeglad jente som endelig hadde fått oppmerksomhet fra Pus, men dessverre også et kloremerke på ene armen. Da bestemte vi oss for at noe måtte skje», forteller Beate videre. De fleste rundt oss mente at det nå bare var å gi fra seg katten til noen andre. Han hadde brukt opp sine sjanser. Vi følte at det lå mer bak kattens oppførsel enn sjalusi, og snakket lenge sammen om hva vi kunne gjøre for å gi pusen en rettferdig sjanse.
Beate og mannen kom frem til at pusen deres trengte en venn. «Som innekatt var han helt avhengig av den aktiviseringen vi kunne gi ham, og etter at babyen kom i hus hadde vi ikke klart å gjøre dette på en tilfredsstillende måte», forteller Beate. «Vi kontaktet Dyrebeskyttelsen i Oslo, og fikk komme for å hilse på kattungene de hadde der. Det endte med at vi fikk med oss hjem en skjønn liten frøken som het Kita».
Kita var fryktelig liten og spinkel da hun kom til familien. Det var spennende timer da de kom hjem med Kita, og Pus lagde lyder Beate aldri før hadde hørt han lage. Pus var ekstremt lite fornøyd med det nye tilskuddet til familien. Lille Kita var på sin side helt avbalansert og hun viste seg å være en tøff liten frøken som ikke lot seg pille på nesen. Kita og Pus var i tottene på hverandre en stund, men de la fort merke til at Pus endret adferd igjen. Han hadde ikke vist aggresjon mot noen siden Kita kom i hus og han hadde en tilfredshet over seg som strålte ut i hele huset.
«I så mange måneder hadde vi nå gått og følt på at pusen var direkte ulykkelig, og jeg forsto ikke hvor nedtrykkende disse energiene var før jeg nå kjente at han var lykkelig. Den påfølgende uken ble de to pusene stadig bedre venner, og jeg gikk rundt i en slags romantisk tåke når jeg så på hvordan de nesten kurtiserte hverandre. En dag vi kom hjem fra trilletur fant jeg dem sovende helt sammenflettet i hverandre, da visste jeg at de to kom til å være venner for alltid», forteller en fornøyd Beate.
Kita og den lille jentungen ble umiddelbart venner. Kita legger seg ned for å kose med den lille Andrea ved hver mulighet hun får, og Andrea elsker det. Beate forteller om hvor fint det var å se hvordan Andrea og Kita knyttet et bånd. Dette smittet også over på gamlepus, som nå viser forsiktig interesse i stedet for aggresjon.
«Dette har virkelig vært en suksesshistorie, og vi er så utrolig takknemlige for at vi ikke valgte den “enkle” løsningen. Negativ atferd hos en katt har som regel en foranliggende grunn, og man har som ansvarlige eiere en plikt til å finne ut av dette. De har nå sitt eget rom, slik at vi får kattemat og kattene ut av veien for jenta når hun skal krype rundt og utforske verden. Vi har også muligheten til å lukke dem inne på sitt eget rom ved behov uten at det blir som en straff for dem», avslutter Beate.
Ren idyll
Hos Trine og familien merket de aldri noe tegn på sjalusi da Trine ble gravid. De merket heller at kattene ble mer kosete og spesielt orientalerkatten Fiorella elsket å ligge oppå magen og hver gang baby Emilie sparket fra magen så var det veldig spennende. Trine mener at dyrene hjalp henne med humørsvingninger under graviditeten. «Kattene viser en annen empati og varme blant gravide, det er jeg ett tydelig eksempel på», forklarer Trine.
«Da Emilie ble født ble kattene til å begynne med litt reserverte. Spesielt vår eldste katt Lissi. Hun er veldig innesluttet av seg og egentlig ganske redd høye lyder så for henne ble det voldsomt den første tiden. Fiorella reagerte veldig modent, overraskende flott og tok på seg «ansvaret» for Emilie fra første stund. Hun lå og så i vuggen hennes hele tiden. Det gjør hun enda, men hun finner ikke på å legge seg nedi. Hun vil bare se om alt er i orden.
Kattene ble aldri sjalu, de ble bare usikre. Usikre på hvordan de skulle reagere og hva vi forventet av dem. Vi forventet ikke noe av dem. Og det viste vi dem tydelig ved å være helt vanlige som før. Vi gjorde hverken mer eller mindre. Ved å oppføre oss som vi gjorde, skjønte de tydelig at ingenting var forandret, de var også en like stor del av familien som før.
Lissi har blitt mer trygg på seg selv, mer kosete og mer tillitsfull. Hun har forandret seg til det positive», forteller Trine.
Hun mener at katter trenger tid for å venne seg til forandringene og selv har hun bare positive erfaringer med katt, graviditet og baby. «Emilie og spesielt Fiorella er blitt veldig gode venner og de kan ligge ved siden av hverandre og kose. Ren idyll» konstaterer Trine.
Mytene i ferd med å bli knust, til kattenes fordel
Susanne, som er medhjelper i Dyrebeskyttelsen Hordaland, forteller også gledelig om sin graviditet og sin erfaring med katter og baby. Susanne er sjokkerte over at enkelte faktisk går så langt som å kvitte seg med kattene sine når de blir gravide. Mange gamle myter og skrekkeksempler sitter i hos folk og dessverre er det kattene som blir den lidende parten.
«Jeg har selv to innekatter, og da testen min viste positivt i fjor tenkte jeg ikke et øyeblikk på å kvitte meg med de. Kattene er en like stor del av familien som det kommende barnet var», forteller Susanne.
…da testen min viste positivt i fjor tenkte jeg ikke ett øyeblikk på å kvitte meg med dem. Kattene er en like store del av familien som det kommende barnet var». – Susanne
«Jeg jobbet også som frivillig hos dyrebeskyttelsen, og det var ikke få som hevet brynene sine og lurte på hva jeg satte først, helsen til mitt kommende barn, eller de hjemløse kattene», forklarer Susanne.
«Den største frykten for mange når man går gravid, er sykdommer. Det er ingen sykdommer som kan smitte fra katter til mennesker, bortsett fra toksoplasmosebakterien», forteller Susanne. Denne bakterien finnes imidlertid kun i avføringen hos 1% av alle unge katter, og har man normal håndhygiene etter å ha tømt en dokasse, og ikke putter fingrene i munnen etter å ha håndtert avføring, så sier det seg vel selv hvor minimal sjanse det er for å få denne smitten fra katt.
Susanne forteller at det var mange som ringte på vakttelefonen til Dyrebeskyttelsen og som var hyseriske fordi de hadde fått en positiv graviditetstest og nå var sikre på at de måtte kvitte seg med kattene. Da Susanne fortalte dem sannheten rundt toxoplasmose ble de som ringte målløse.
«Gamle myter og skremselshistorier om hva som kan skje med fosteret om man er rundt katter under graviditeten er allmenn kjent, og sterkt overdrevet. Mange fortalte også at de var blitt rådet av helsepersonell til å kvitte seg med kattene, og det er klart at man stoler på disse menneskene som skal kunne tingene sine», forteller Susanne. «Leger og helsepersonell for øvrig er dessverre lite oppdatert på kattehold og graviditet, og de burde absolutt ha satt seg litt bedre inn i ting, nettopp for å roe ned hysteriske gravide.
Jeg kan ikke få sagt det nok, det er overhode ikke skadelig å være gravid og å ha katter! Jeg jobbet i dyrebeskyttelsen helt til jeg gikk ut i permisjon, og min lille datter har ikke tatt skade av at jeg har vært rundt mine egne katter, og de hjemløse kattene «,fortelle Susanne videre. Susanne har absolutt ingen betenkeligheter med å råde gravide til å fortsatt ha kattene sine, og ikke være redde for å verken kose med de eller andre sine katter.
Også etter at lille Ellinor ble født kom folk med råd om å kvitte seg med kattene. Susanne er mildt sagt sjokkert over hvor sterkt gamle myter og skremselshistorier kan henge igjen hos folk. Spesielt myter om at kattene skal legge seg oppå barnets ansikt. «Når barnet er nyfødt, så går jeg utifra at man aldri lar det være alene, uansett. Og skal det sove ute, så har man myggnetting over vognen, da klarer ikke kattene og legge seg over det. Og om man tenker seg om, hvor mange barn har man hørt om som er drept av en katt? Svært svært få», påpeker Susanne.
Susanne forteller at om man introduserer barnet rolig til kattene, og lar kattene selv få bestemme tempoet, så får også kattene tid til å bli kjent med det nye mennesket. Da Susanne kom hjem med Ellinor kunne ikke kattene ha brydd seg mindre. De snuste litt på bilsetet med henne oppi også gikk de å la seg igjen. «Vi vet heldigvis mer om graviditet og kattehold i dag enn for få år siden, og de gamle mytene er i ferd med å bli knust, til kattenes fordel», avslutter Susanne, som er stolt mamma til lille Ellinor og kattene Buster og Theodor.
